Mandag la Rystad Energy frem rapporten Kjernekraft i Norge, som de utarbeidet på oppdrag fra NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge. 

På sin presentasjon av rapporten, startet Jarand Rystad med konklusjonen. Den var at det kanskje kan bli aktuelt med kjernekraft i Norge i fremtiden, men at den beslutningen bør utsettes til cirka 2035 når teknologiene er modne og de små modulære reaktorene (SMR) har bevist sin kommersielle suksess. 

Deretter mener han det tar ytterligere 10-15 år før det første norske kjernekraftverket kan settes i drift, og dermed blir det ikke kjernekraft i Norge før nærmere 2050 - dersom han har rett.

Økonomiske katastrofer

Rystad trakk frem det store bildet, og påpekte at det stort sett er Østen som har bygget kjernekraft de siste tiårene. For Vesten stoppet nesten helt å bygge kjernekraftverk etter at byggeboomen som ble startet på 1970-tallet sto ferdig på 1980-tallet. 

Etter det påpeker han at det kun har blitt bygget fem kjernekraft i Vesten.

– Den korte historien er at det har vært økonomiske katastrofer alle sammen, sier Jarand Rystad på presentasjonen.

Etter at sjefen hadde sagt sitt, tok hans kollega Tim Bjerkelund for seg situasjonen for små modulære reaktorer (SMR).

– Det er en del fordeler med å bygge veldig stort. De mister man med små enheter, og de fordelene må man få tilbake ved å bygge flere enheter, sier Bjerkelund på presentasjonen.

Han legger til at det må opp i et visst volum før man klarer å oppnå kostnader på det nivået det snakkes om, når det gjelder SMR.

– 10 reaktorer må bygges før man når de kostnadsmålene man ser for seg. Det betyr at man ikke bygger én SMR i Norge. Man bygger et tosifret antall dersom man skal gjøre det, sier Bjerkelund.

Kritiserte konklusjonen, men ikke rapporten

Bransjeorganisasjonen Fornybar Norge mener Rystad-rapporten slår fast at kjernekraft ikke er så enkelt, raskt og rimelig som tilhengerne mener.

– Rystad Energys analyse viser at kjernekraft ikke kommer til å bli aktuelt i Norge før om mange år. Vi trenger mer kraft til elektrifisering, nye grønne industrier og klimatiltak mye tidligere. Vi bør derfor konsentrere oss om å bruke de kraftkildene og teknologiene vi har tilgang til i dag, sier Bård Standal, nestleder i Fornybar Norge, i en pressemelding.

Det var ikke Norsk Kjernekraft enig i.

– Dette er et bestillingsverk fra en interesseorganisasjon som ikke vil ha kjernekraft, utarbeidet av et analysebyrå som ikke vil ha kjernekraft, sier Jonny Hesthammer, administrerende direktør i Norsk Kjernekraft, i en pressemelding.

Hesthammer var tilstede under presentasjonen, og han ble også invitert til å delta i den etterfølgende paneldebatten. 

Selv om han var sterkt kritisk til konklusjonen, gikk han til dels god for mye av innholdet i selve rapporten.

– Det er god grunn til å stille spørsmål ved hva det egentlige formålet med rapporten er. At rapportens oppsummering så til de grader er fristilt hovedinnholdet i rapporten understøtter denne bekymringen, sier Hesthammer i en pressemelding.

104 sider om kjernekraft

Selve rapporten er på 104 sider, og den tar for seg dagens kjernekraft, små modulære reaktorer og hvor konkurransedyktig kjernekraft er i Norge.

«Inkludert kostnadsoverskridelser koster kjernekraft i vesten typisk 150 EUR/MWh», skriver Rystad i rapporten.

Det er kostnaden for dagens kjernekraft, og ikke de nye SMR-kraftverkene som det nå satses for fullt på. Her skiller Rystad mellom det som kalles generasjon III og generasjon IV, der førstnevnte er moden vanlig kjernekraft, men fortsatt umodent i SMR-formen. Sistnevnte anser Rystad som henholdsvis umoden og svært umoden kjernekraftteknologi.

Rapporten slår samtidig fast at det kan være mulig å levere SMR-kraftverk til en noenlunde god pris, men påpeker at det er vanskelig.

Kostnadsfordobling fra 1 til 2 kr/kWh

«Et vellykket SMR-prosjekt kan forventes å levere kraft til i overkant av 1 NOK per kWh, mens et prosjekt som leverer i henhold til erfaringen i Europa vil kunne ligge rundt 2 NOK per kWh.»

Dette begrunner de med at hovedkostnaden for kjernekraft er investeringskostnaden, og at den samlede prislappen blir veldig påvirket av hvorvidt prosjektet gjennomføres i tråd med prosjektplanen, eller om det blir forsinket. Det er fordi en forsinkelse gir store rentekostnader når investeringskostnaden i utgangspunktet er svært høy.

I rapporten viser Rystad til at 37 prosent av kjernekraftprosjekter lider av såkalt «grove overskridelser», og at gjennomsnittlig overskridelse er på 120 prosent. De har regnet med utgangspunkt i en rente på 7 prosent, og viser til at det med flerfoldige milliarder fort gir store utslag om prosjektet gjennomføres på planlagte fem år eller på ti år inkludert forsinkelser.

Rystad har identifisert rundt 90 forskjellige SMR-design, og mener at rundt 10 av reaktorene kan være kandidater til storskala utbygging. Så mener de at hver av de må opp på cirka 10 enheter før gevinstene blir store nok til at SMR-prosjektene blir konkurransedyktige.

«Det er estimert at et design vil kreve minimum 10 reaktorer før den oppnår fullskala modularitet og “Nth -av-et-slag” kostnader.»

Nth -av-et-slag, eller Nth-of-a-kind, forkortes til NOAK. Det er en beskrivelse av hva kostnaden er når læringskurven har fått virke, og kostnadene er presset ned mot forventet prisnivå.

Rystad skriver i rapporten at det er mulig å få kostnadene ned på cirka 97 euro/MWh.

«Kjernekraftverk i Norge vil koste rundt 100 EUR/MWh ved plettfri gjennomføring.»

Lagringskostnader og verdifaktor

Rystad har også sett på lagringskostnadene for avfallet. Der trekker de frem to prosjekter som på tross av sine store investeringer, vil gi en lagringskostnad på 1,5-2 euro/MWh. Det tilsvarer omtrent 1,7-2,3 øre/kWh over levetiden.

Bakgrunnen for disse lagringsprosjektene, er imidlertid de store vanlige kjernekraftverkene som allerede er bygget.

Et SMR-kraftverk defineres som et lite kjernekraftverk med opptil 300 MW. Her påpeker Rystad at selv om Norge har flere vannkraftverk som er større enn det, så er det ikke mange av de. 

Dessuten vil en eventuell bygging av flere SMR på samme sted fort bli et av Norges største kraftverk hvis for eksempel tre reaktorer bygges på samme område. I så fall ville kun Kvilldal og Tonstad vannkraft vært større med sine 1240 og 960 MW.

Spørsmålet om kjernekraft, er ikke bare et spørsmål om kostnader. Rystad har også sett litt på inntektene. Der har de kommet til at kjernekraftverk kunne oppnådd en verdifaktor på 103 prosent, altså litt over gjennomsnittlig markedspris.

Det begrunner de med at kjernekraften produserer jevnt og trutt, også når det er lite tilgjengelig produksjon fra uregulerbare energikilder som sol og vind.

Samtidig påpeker Rystad at kjernekraften blir dyrere hvis den også skal brukes som balansekraft. Her påpeker de at lave variable kostnader gjør at det ikke er noe å spare på å redusere produksjonen til halv kapasitet når det ikke er stort strømforbruk. Det vil bare gjøre det dyrere å bruke kjernekraften.

Rapporten kan lastes ned her, og opptaket av presentasjonen kan ses her.