Statkraft har alltid vært gode på utviklingsarbeidet i tidlige faser på nye kraftproduksjonsprosjekter, og har tjent godt på å ta nye prosjekter fra start til idriftsettelse. Det er en fase der verdiskapingen kan være svært stor, og så kommer det typisk noe mer stabil inntjening i driftsfasen.

Det gjør at Statkraft kan tjene gode penger på forretningsutviklingen og det energifaglige arbeidet, og så kan de få en rask avkastning på å selge seg helt eller delvis ned til finansielle aktører som er mer interessert i en stabil avkastning.

Denne forretningsmodellen er spesielt utbredt i havvindmarkedet, der danske Ørsted og norske Equinor i mange tilfeller har utviklet prosjektene for så å selge seg ned når prosjektet går over i driftsfasen. Da får de tilbakebetalt store deler av investeringene, samtidig som de fortsatt sitter igjen med en stor eierandel i havvindparken. Modellen er så utbredt at den har fått et eget navn, «farm down».

Tjener godt på utviklingsfasen

I et intervju med Europower tilbake i 2021, forklarte konserndirektør Henrik Sætness at dette på ingen måte er eksklusivt for havvinden, og at det er en modell Statkraft jobber mye med.

– Folk er villig til å betale mer for ferdigbygde ting enn vi mener det er verdt. Noen prosjekter vil vi selge hele, andre deler av og andre vil vi beholde, sa Sætness til Europower den gangen.

Han forklarte da at mye av pengene i fornybar energi ligger i den tidlige verdiskapingen fordi det er der risikoen og utfordringene er. Det er krevende å finne prosjektene, utvikle de og få alt på plass. Når det er gjort, er mange av prosjektene mer interessante for finansielle aktører som først og fremst er interessert i en stabil finansiell kontantstrøm på sine investeringer. 

I Europa har mange pensjonsfond i stor grad sett på investeringer i vindparker som alternativer til statsobligasjoner - som i mange tilfeller hadde negativ rente. Da har en forventet avkastning fra vindparker vært forlokkende.

– Når alternativet ditt er negativ rente kontra 7-8 prosent på et vindkraftprosjekt blir beslutningen enkel, sa daværende sjef for fornybar energi i Swedbank, Peter Knutzen, til enerWE/Europower i 2019.

«Repowering» gir ny runde med muligheter

Etter hvert som vindkraften har modnet og fått noen år på baken, har det åpnet seg en ny mulighet for å tjene godt på forretningsutviklingen og verdiskapingen rundt vindparker på land. For mange av vindparkene begynner å bli gamle med vindturbiner som snart bør skiftes ut.

Det gjør det mulig å ta i bruk nyere og bedre vindturbiner, og på denne fronten har det skjedd en rivende utvikling de siste årene. Dagens vindturbiner er større og bedre. De kan produsere veldig mye mer strøm, de er mer fleksible i driftingen og de har en langt lavere kostnad per MW. 

På Statkrafts kvartalspresentasjon for andre kvartal, fortalte konserndirektør Barbara Flesche at Statkraft kjøper hele 39 vindparker i Tyskland og Frankrike der målet er å hente ut økt kraftproduksjon og betydelige gevinster gjennom «repowering». 

Når EnergiWatch får et intervju med Flesche etterpå, spør vi hva det er som gjør at repowering nå kommer som en ny ny mulighet for Statkraft.

– En trigger er definitivt alderen til de eksisterende porteføljene, og det at det for de typiske finansielle investorene tidligere handlet mest om kontantstrømmer, sier Flesche.

Mange vindparker har solgt store deler av produksjonen til en fast pris, og dermed har inntektene vært veldig forutsigbare selv om vindkraft er en variabel energikilde. 

Det å oppgradere en vindpark involverer imidlertid mye mer av energifaget og, det er de finansielle investorene ikke rigget for å håndtere. Dermed vil mange av de være interessert i å selge seg ut når den opprinnelige levetiden er i ferd med å gå ut.

– De ønsker bare å få kontantstrømmer ut av driftsmidlene. De ønsker ikke å forholde seg til energidisponering, de er ikke utviklere, sier Flesche.

Hun tror dette er ny type mulighet som de vil komme mange av fremover, og at det egentlig ikke er noe nytt i seg selv. På mange måter er dette bare en forlengelse av noe Statkraft har jobbet med i alle år.

– Jeg tror vi vil se mye mer, og vi har bare vært veldig gode til å gripe disse første mulighetene, sier Flesche.

Lettere med etablert forståelse

På spørsmål om hva som skiller forretningsutviklingen i forkant av en ny vindpark og en repowering av eksisterende vindpark, svarer Flesche at det er flere faktorer.

– Forskjellen er at du allerede har en infrastruktur tilgjengelig. Så vi bruker mye av den eksisterende infrastrukturen når det gjelder nettilkobling og så videre, men vi har også en etablert forståelse i omgivelsene, sier Flesche.

Hun viser til etablerte relasjoner med grunneiere og lokalsamfunnet, og at det dermed blir lettere å få byggetillatelser.

Hun anerkjenner at det kan komme motstand fra vindkraftmotstandere som har ventet i 25 år før de «endelig» skal få revet vindparken, men at denne motstanden er markant mindre enn når det er snakk om nye vindparker.

Det er heller ikke slik at det nødvendigvis blir veldig mye større vindturbiner som settes opp, selv om det også kan skje. For vindturbinene har blitt høyere og høyere etter hvert som teknologien har gjort det mulig å produsere turbiner med større effekt.

I Statkraft jobber de imidlertid med å standardisere turbiner på tvers av både vindparker og land, og i den prosessen dreier mye seg om å standardisere på utprøvd teknologi istedenfor å det siste og nyeste. Det kan åpne for å ta i bruk turbinmodeller som ikke nødvendigvis er større enn de som står der fra før.