Verdens største krigsskip, hangarskipet USS Gerald R. Ford, er på besøk i Norge og ligger ankret opp utenfor hovedstaden. Skipet er 100.000 tonn stort, 333 meter langt og har en samlet bredde på 78 meter på flydekket der det er plass til opptil 90 fly og helikoptere.

Det krever mye energi å drive et slikt hangarskip, og skipet har to kjernekraftreaktorer av typen A1B. Navnet på reaktoren følger det amerikanske forsvarets navnesystem for reaktorer der A står for Aircraft Carrier, 1 står for hvilken generasjon det er snakk om, og B står for selskapet som har laget reaktoren. Det er det amerikanske selskapet Bechtel.

Ifølge Wikipedia er det beregnet at hver av disse to reaktorene har termisk kapasitet til å yte 700 MW.

Dette er i utgangspunktet litt mer enn såkalte SMR (Små Modulær Reaktor) som Norsk Kjernekraft har ambisjon om å sette opp på land i Norge, men forskjellen er ikke større enn at EnergiWatch tok kontakt med sjefsingeniør Steffen Oliver Sæle i Norsk Kjernekraft for å spørre hva som er likt og hva som er forskjellig.

– Dette er reaktorer med 700 MW termisk effekt. Kraftkonverteringen er nok litt forskjellig fra et kjernekraftverk på land, men elektrisk effekt er nok betydelig lavere enn 300 MW. Man kan vel sånn sett si at reaktoren på sett og vis ligner en SMR, sier Sæle til EnergiWatch.

Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA definerer reaktorer med installert effekt mindre eller lik 300 MW som SMR. Samtidig er ikke det alene nok til å si at A1B er en SMR.

– Reaktoren er ikke listet opp i IAEAs liste over SMR-er, men så pirkete trenger vi ikke å være. Man kan si at effektmessig kan disse tilsvare en SMR, men det er også ulikheter, sier Sæle.

Han trekker frem at hangarskipet får muligheten til å bruke brensel med mye høyere anriket brensel. 

– En vesentlig forskjell mellom denne reaktoren, A1B, og de som vi vil bygge ligger i brenselet. Anrikningen vil være langt lavere i de vi vil bygge. Sivile reaktorer får ikke tilgang til så høyt anriket brensel. Jeg forstår det slik at denne reaktoren har brensel med anrikning på over 90 prosent, sier Sæle.

Han legger til at forskjellen i anrikning er såpass stor for at det skal være god margin mellom militær og sivil bruk av kjernekraft.

– I våre reaktorer vil anrikninga være rundt fire prosent. Dette fordi brenselet til sivile reaktorer ikke skal kunne brukes til bomber, sier Sæle.

Et annet viktig poeng med de små modulære reaktorene som Norsk Kjernekraft satser på, er at kostnadene skal presses ned gjennom masseproduksjon.

– En annen betydelig forskjell er at reaktorene vi skal bygge ut, skal det produseres mange av for å få stordriftsfordeler. Etter det jeg forstår, er det kun dette skipet som har akkurat denne typen reaktor, sier Sæle.

Ifølge Wikipedia har USA planer om bygge 10 slike hangarskip, som hver skal ha to reaktorer av denne typen. I så fall blir det snakk om totalt 20 reaktorer. Det er ikke nok til at det anses som masseproduksjon.

Selv om det er forskjeller mellom militære reaktorer om bord på et skip, og sivile reaktorer satt opp på land, mener Sæle at hangarskipet er et godt eksempel på hvor effektivt og trygt kjernekraft er.

– Kjernekraftdrevne skip viser jo at kjernekraft er riktig valg i situasjoner der svært strenge krav til sikkerhet og pålitelighet over svært lang tid er nødvendig, sier Sæle.