Sunniva Rose har doktorgrad i kjernefysikk fra Universitetet i Oslo. I sin doktorgrad skrev hun om hvordan grunnstoffet thorium kan brukes som brensel i kjernekraftverk og hvordan dette kan redusere radioaktivt avfall.

Nå jobber hun som kommunikasjonsdirektør i det nye selskapet Norsk Kjernekraft. De har som mål å sette opp flere små modulære reaktorer (SMR) i Norge allerede på 2030-tallet.

For å klare det er det ikke nok å overbevise investorer. De må også overbevise folk flest, regulatoriske myndigheter og ikke minst politikerne som bestemmer, om at kjernekraft er en trygg og velegnet energikilde for Norge.

Ingen mutasjon hos mennesker

– Det er aldri observert genetisk mutasjon hos mennesker. Som forsker ville det vært kjempebra å finne det, men som samfunn vil vi ikke finne det, sier Rose.

Hun har brukt mye tid på å forklare hvordan kjernekraft fungerer, hvorfor det er mikroskopiske sjanser for at ulykker av typen Tsjernobyl og Fukushima skal skje med en moderne reaktor, og hvor få som faktisk døde eller fikk helseproblemer etter de ulykkene. Dette har hun holdt en rekke foredrag og bidratt i mange podcaster om, og hun har også skrevet bok om temaet. 

Når EnergiWatch tar en prat med Rose etter hennes innledende foredrag på Norsk Kjernekraft sitt miniseminar tirsdag denne uken, benytter vi anledningen til å spørre om det er litt overdrevent å ha en kjernefysiker med doktorgrad som kommunikasjonsdirektør i et oppstartsselskap.

– Jeg tror ikke det er overkill. Jeg tror nettopp det at jeg har den bakgrunnen, og at jeg også har en «track record» på at jeg har stått og snakket om disse tingene siden Fukushima-anleggen i 2011, er en stor fordel, sier Rose.

Møter fortsatt mye motstand

Hun viser til at kjernekraft har fått økt oppslutning i Norge, men samtidig er det ikke til å legge skjul på at hun og andre kjernekraftentusiaster også møter mye motstand. Olje- og energiminister Terje Aasland er for eksempel ikke for å satse på kjernekraft i Norge.

– Små, modulære kjernekraftverk fremstilles som en enkel løsning. Det mener jeg det ikke er, sa Aasland på spørsmål fra statsminister Jonas Gahr Støre i et nettmøte som regjeringen arrangerte i slutten av februar.

Rose er vant til å møte motstand for sitt syn, men hun føler at det nytter. Hun opplever det også som enklere nå som hun har en fulltidsjobb der hun får betalt for å drive det hun mener er folkeopplysning om kjernekraft.

– Jeg opplever at jeg har en stemme som folk ofte lytter til, fordi jeg har sagt de samme tingene i ti år uten å fått betalt for det. Nå sier jeg de samme tingene og får betalt for det, sier Rose.

Frykter ikke motreaksjon slik vindkraften opplevde

Kjernekrafttilhengerne opplever fremgang i den norske befolkningen, og det er også flere partier på Stortinget som begynner å snu i mer positiv retning.

Samtidig er det fortsatt mange år til det eventuelt blir en realitet med kjernekraft i Norge. For selv om Norsk Kjernekraft skulle lykkes med alt de gjør, så er det fortsatt 10-15 år til det første kjernekraftverket eventuelt kan settes i drift. På den tiden kan mye skje, og motstandere av kjernekraft kan kanskje mobilisere på samme måte som vindkraftmotstandere gjorde da vindkraftutbyggingen plutselig kom ordentlig i gang.

For i flere år var norske konferanser om vindkraft dominert fullstendig av vindkraftutbyggere, klimaaktivister og en fornybar energibransje som ivret på for mest mulig vindkraft raskest mulig. Da var konferansesalene typisk fylt opp med et par hundre vindkrafttilhengere, og så var det 1-2 vindkraftmotstandere fra miljøorganisasjonen La Naturen Leve som stille protesterte. 

Så snudde det plutselig, og vindkraftmotstanden blomstret kraftig opp. De lykkes også med å stanse konsesjonsbehandling av nye vindkraftprosjekter på land.

Fra negative til positive

Sunniva Rose er ikke bekymret for at det samme skal skje med kjernekraften.

– Jeg tror ikke det, og klart det kan jo være at jeg er naiv, men jeg tror at det kan bli en motsatt effekt, sier Rose.

Hun viser til at vindkraften på mange måter hadde et litt romantisk utgangspunkt med fornybar kraft fra en miljøvennlig energikilde der man kan se for seg koselige vindmøller i Nederland.

– Jeg skjønner at ingen faktisk trodde at det var sånne små tremøller, men det har en sånn type søt og hyggelig eventyrfortelling med seg, sier Rose.

Slik er det ikke med kjernekraften. Det er en industri med industrielle bygninger, og det har aldri vært noe romantisk med kjernekraft. Her er utgangspunktet negativt.

– Folk er mer negative nå, og mange er redde når de tenker på faren for radioaktivitet, sier Rose.

Denne frykten mener hun at Norsk Kjernekraft kan overvinne ved å fokusere på saklig og faktabasert opplysningsarbeid om hva som er realiteten.

Frykter ikke Homer Simpson

Det er imidlertid ikke alt som kan overvinnes med fakta, og frykten for kjernekraft og ulykker er utbredt i store deler av samfunnet. 

Det inkluderer store deler av kulturen og den animerte amerikanske serien The Simpsons, der Homer Simpson jobber som sikkerhetsansvarlig på det lokala kjernekraftverket i Springfield.

EnergiWatch spør derfor Rose om Homer Simpson har gjort jobben vanskelig for de som vil ha kjernekraft.

Rose ler av spørsmålet, men hun tar det på alvor.

– Vi blir ikke møtt med Homer Simpson, men jeg tror likevel at den typen kultur gjør noe med oss, sier Rose.

Hun viser til at ikke bare The Simpsons, men også mange andre tegneserier, har gått hardt til angrep på kjernekraften, og hun har merket seg at det ikke er tilfelle for andre industrier i samme grad. Det er for eksempel ikke på langt nær like mye av det rettet mot kjemisk industri.

– I tegneserier er det mye vitsing rundt kjernekraft og radioaktivitet, sier Rose.

Samtidig tror hun på ingen måte at folk flest går rundt og tror at de som jobber på kjernekraft har samme arbeidsmoral og holdning til sikkerhet som Homer Simpson. Det er likevel med på å gjøre kampen for kjernekraft litt mer krevende enn det ellers ville vært.

– Det er med på å hamre inn en vond følelse om kjernekraft, sier Rose.